Publisert: 13.04.2012
Etter en inspeksjon i området, samt gjennomgang av omsøkt reguleringsplan, finner vi en rekke alvorlige mangler som ikke er tatt hensyn til i planen. Her var tidligere et skipsverft, Mastrevik Mekaniske as, som var blant de mest forurensende virksomhetene i området.  Skipsverftet som var eid av samme person som i dag eier tomten, har sluppet ut store mengder gift rett i havet. Under befaringen kunne NMF se at området var utfylt med blåsesand i deler av området, som vi vet inneholder farlige miljøgifter! Det var urovekkende lite vekst i strandsonen utenfor. (Se beskrivelse av giftstoffer)
Norges Miljøvernforbund (NMF) krever slamsuging av havbunnen i Mastrevik og forsvarlig håndtering av dette på land. I tillegg krever NMF at områdets kystlandskap ivaretas. Det innebærer krav om en atskillig mer skånsom utbygging.
 
Norges Miljøvernforbund frykter sterkt at farlige giftstoffer som TBT, PAH, PCB og Kvikksølv nå svever i vannmassene og blir tatt opp i næringskjeden. Dette pga av industrivirksomheten som har foregått her tidligere. Det er derfor helt nødvendig at det gjøres en full opprenskning i bukten før noen som helst utbygging. Det er også helt nødvendig å gjøre dette på en korrekt måte for å hindre videre forurensing under arbeidet. Hele bukten,  som markert som område D og E i dokument fra Sivilingeniør Vidar Mjøs datert 18/11-2011 må slamsuges for giftstoffer. Byggefelt D må ryddes opp for miljøgifter (på land). To områder er her allerede delvis utfylt, mye skjuler seg mest sannsynlig i massene. Derfor krever vi også at dette ryddes opp i. Se oppslag i lokalavisen Strilen.

Hele knausen i område B i samme dokument, må bevares av hensyn til kystlandskapet. Hele utbygningsprosjektet vil i dette landskapet bli altfor dominerende dersom knausen som skjermer for innsyn mot industriområdet fjernes. Som en følge av dette må felt B5 tas helt ut av bygningsplanen av visuelle hensyn. 

Vi vil på de neste sidene gi en kort beskrivelse av konsekvensene av disse antatte giftstoffene, som ved utbygging uten opprydding, vil fortsette å forurense sjøen og dermed spre gift som både vil ramme mennesker og dyr;

PCB (polyklorerte bisfenyler), www.snl.no/polyklorerte_bifenyler
PCB er en gruppe syntetiske klorforbindelser. De er giftige og tungt nedbrytbare. PCB brytes langsomt ned i naturen og har derfor lang oppholdstid i miljøet. PCB bedømmes som en av verdens farligste miljøgifter, og i Norge står stoffet på listen over prioriterte miljøgifter der utslippene skulle stanses innen år 2005. Forbindelsen er tungt løselig i vann men løselig i fett og går derfor lett inn i næringskjeden hvor den oppkonsentreres i organismer høyt oppe i næringspyramiden, f.eks. rovdyr, rovfugler og mennesker. PCB antas å ha kroniske giftvirkninger på både vann og landlevende organismer, selv i små konsentrasjoner. Reproduksjonsforstyrrelser er dokumentert hos sjøpattedyr. Adferdsforstyrrelser, nedsatt immunforsvar og skader på arvestoffet er blant dokumenterte virkninger hos andre dyr. PCB brytes i dyr ned til forbindelser som har høy østrogen-aktivitet. Hos mennesker virker forbindelsen irriterende på huden og kan gi skader på denne, øyne og indre organer. Dyreforsøk har vist at PCB er kreftfremkallende.
PCB-molekylet kan fraktes gjennom vann og luft, men det binder seg først og fremst til fettvev. Ettersom PCB binder seg til fett, vil konsentrasjonen i et levende individ være større enn i dets omgivelser. En fisk inneholder altså mer PCB enn vannet den svømmer i. Følgelig er det uakseptabelt å ikke kreve slamsuging av området.

TBT (tributyltin)
TBT, er en giftig, kjemisk forbindelse som siden 1960-årene har vært brukt i begroingshemmende midler (bunnstoff) på båter.  www.snl.no/tributyltinn TBT er en miljøgift med hormonforstyrrende egenskaper. Det er dokumentert sterilitet, dvergvekst og redusert formeringsevne hos marine livsformer som snegler og muslinger, som følge av TBT-forurensning.
Bare avrenningen av TBT fra skip i trafikk i Nordsjøen gjør at man bare finner hunnsnegler av purpursneglen i de mest benyttede seilingsledene ! TBT er noe av det minste og letteste støvet i sjøen. Det er et stoff som NMF vet at det vil være umulig å forhindre at lekker, også om man tildekker dette. Dekkes et lettere stoff med et tyngre stoff så vil det letteste stige opp over tid. Bevegelsene i havet gjør at det vil være umulig å hindre TBT i å fortsette å lekke. NMF anser TBT for å være et av de aller farligste stoffene vi utsettes for !

Polyaromatiske hydrokarboner (PAH)
Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) har litt forskjellige kjemisk-fysiske egenskaper avhengig av den kjemiske strukturen. Den minste av alle PAH, naftalen, kan til en viss grad løses i vann og fordamper lettest av alle PAH. Større PAH-forbindelser har veldig lav vannløselighet og mindre flyktighet. Derfor finnes PAH som oftest ikke i store mengder i vannmassene, men de kan knytte seg (sorberes) til større organiske partikler (som for eksempel plankton). I denne
formen vil PAH som regel enten være spist av marine organismer eller begravd i sedimenter. Alle PAH er lipofile (løses bra i fett), og kan derfor bioakkumuleres, dvs. lagres i fettholdige kroppsorganer, som lever hos fisk. Enkelte PAH kan metaboliseres av noen marine organismer og fjernes dermed effektivt fra kroppen, mens andre samles opp i leveren i løpet av livet. Det kan føre til forskjellige skader, siden mange PAH er toksiske (giftige) og kreftfremkallende, som for eksempel benzo[a]pyren. PAH kan nedbrytes av bakteria, men dette skjer sakte, og mindre effektivt i arktiske områder enn i sør. I sedimenter blir PAH derfor bevart i lang tid og man kan studere trendene i tilførsel av PAH ved å analysere dype underjordiske sedimenter.

Kvikksølv  www.snl.no/kvikksølv
Det har vist seg at mikroorganismer i bunnslam kan overføre metallisk kvikksølv særlig til metylkvikksølv som blir tatt opp av plante- og dyreorganismer. Slike metallorganiske forbindelser er meget giftige, og man vet at de skader hjerneceller. Minamata var en typisk fiskerby da en kjemisk fabrikk (Chisso) ble etablert. Fabrikken slapp ut store mengder kvikksølv som forurenset hovedmatkilden for byens befolkning: fisk og skalldyr. I perioden 1953–60 ble det registrert 43 døde og hundrevis med alvorlige misdannelser etter kvikksølvforgiftning i sentralnervesystemet. Forgiftningen fikk senere navnet Minamata-sykdom og var bakgrunnen for at det ble satt strenge restriksjoner på kvikksølvutslipp etter denne ulykken. Kvikksølv er et veldig mobilt giftstoff som ikke vil binde seg til andre stoffer i bunnslammet. Derfor er det nødvendig å få det trygt lagret på land.

Konklusjon
Reguleringsplanen må anses som et forsøk på tilbakeholdelse av informasjon og/eller direkte villeding av allmennheten. Utbygger Arnt Brandtun og Austrheim kommune har såpass mye bakgrunnskunnskap at de vet at området er sterkt forurenset og vi finner det betenkelig at opprydding ikke er nevnt med ett ord.
NMF krever med dette følgende:
1) NMF krever slamsuging samt fjerning av forurensede masser i område B og E i reguleringsplanen, eventuelt innstøpning av disse i reguleringsområdet. Dette for å stoppe giftlekkasjene for godt.
2) Opprydning på land med masseutskfitelse på område D samt foran den stor skipsbyggehallen.
3) Knausen på felt B5 må bestå og de 6 enhetene med lavblokker tas ut av planen.
For å løse giftproblemet må bunnen slamsuges og massene lagres forsvarlig i et deponi på land. Det ideelle vil være å sile av vannet og rense det slik at volumet blir redusert og dermed krever mindre lagringsvolum. Den gjenværende massen kan da deponeres, fortrinnsvis i et lukket deponi. Det er også særdeles viktig at sjøvannet som siles av ikke slippes ut i havet igjen, uten at det er testet at giftstoffene er så godt som fjernet. Slamsuginen utenfor Håkonsvern var et eksempel på hvordan dette bør gjøres. Vi vil også minne om at massene i Mastrevik utgjør marginale deler av det som der ble slamsuget og også er det på grunnere vann. Noe som skulle tilsi at dette kan gjøres til uten problem til overkommelige kostnader. Eneste forsvarlige alternativ til landdeponi er en innblanding med betong som på denne måten binder slammet. Dette har blitt benyttet i Finland.

Norges Miljøvernforbund

Besøksadresse:
Ludeboden,
Skuteviksboder 24,
5035 Sandviken
Postadresse:
Postboks.593, 5806 Bergen

Kontaktinformasjon

Tel: 55 30 67 00
Faks: 55 30 67 01
Epost: nmf@nmf.no
Org.nr: 871 351 082
Kontonr: 3633 41 17116
fb_liten twitter_liten

Nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på nyheter fra NMF.
Registrer deg med din e-postadresse:
Epost :
Liste :