Miljøgifter
Betydelige mengder miljøgifter har gjennom de siste 100 år blitt tilført naturen. Tilførselen til naturen har bl.a skjedd gjennom direkte utslipp fra industrien, ved bruk av bekjempingsmidler mot skadeinsekter, lekkasjer fra avfallsdeponier og som biprodukter ved forbrenning av avfall. Norge er også nedfallsområde for en rekke miljøgifter som kommer fra andre deler av kloden via luft- og havstrømmer.

Organiske og uorganiske miljøgifter
Miljøgifter kan grovt deles i 2, organiske og uorganiske miljøgifter. Uorganiske miljøgifter omhandler tungmetaller som f.eks kvikksølv, kobber, arsen, bly og kadmium. Disse miljøgiftene er ikke fettløslige men kan oppkonsentreres i spesielle organ i kroppen på dyr og mennesker. Miljøgiftene er farlige for økosystemene ved høye konsentrasjoner og kan føre til lokale miljøproblem. Organiske miljøgifter er eksempelsvis Polyklorerte bifenyler (PCB), Dioksiner, Brommerte flammehemmere (BF) og Tributyltinn (TBT). Organiske miljøgifter er fettløslige og brytes sakte ned i naturen. Miljøgiftene representerer et betydelig miljøproblem både nasjonalt og internasjonalt. Giftvirkninger relatert til klorerte organiske miljøgifter (organokloriner), blir ofte først oppdaget etter oppkonsentrering i toppen av næringskjeden. Slike effekter kan være reproduksjonsforstyrrelser, reduksjon av immunforsvar, reduksjon av tykkelse på eggskall hos fugler, sammenvoksing av livmor hos sel, økt abortering hos ulike pattedyr eller skader på skjelett hos fisk.

 

PCB - alvorlig miljøgift
Siden 1966, da PCB første gang ble oppdaget i naturen, har miljøgiften blitt funnet i nærmest alt biologisk materiale på jorden. Miljøgiftene transporteres fra industriområder nordover til Arktis med luft og havstrømmer, der Svalbard er et av hovednedfallsområdene. Det man før trodde var uberørt natur viser seg idag å være nedfallsområde for en av de mest alvorligste miljøgiftene man vet om, PCB. At PCB, sammen med de andre organokloriner, er fettløslige gjør at det arktiske dyrelivet er spesielt sårbart, da dyrene har mye spekk og fettvev. PCB og andre organokloriner akkumuleres derfor lett i spekk og fettvev hos dyrene

Hovedinntaket av organokloriner skjer via føden, noe som gjør at man idag finner urovekkende høye verdier av bl.a PCB hos dyr øverst i næringskjeden, som f.eks isbjørn, fjellrev og polarmåke. Hval som f.eks beiter på krill (krepsdyr) har et betydelig lavere inntak av organokloriner enn hval som beiter på sild. Nivået av PCB varierer også fra individ til individ avhengig av alder, kjønn, helsetilstand og fødevalg. Generelt vil nivået av PCB øke med alderen på dyret, samtidig som at hanner vil ha et høyere nivå enn hunner. Årsaken er at hunner skiller ut organokloriner, deriblandt PCB, gjennom placenta og morsmelk til kalven. Polarmåke og Svartbak som beiter på andre fugler og på egg hos disse, har høyere verdier av PCB enn individer som bare spiser fisk. Analyser av isbjørn viser et gjennomsnittlig nivå av PCB i spekk på nærmere 25 mg/kg (Skåre J.U.,1995). Dette gjør at man kan forvente reproduksjonsproblemer hos isbjørn i fremtiden. Til sammenligning blir avfall i Sverige, som inneholder PCB behandlet som spesialavfall, mens i Norge, Danmark, Finland og Island blir avfall som inneholder mer en 50 mg/kg PCB behandlet som spesialavfall. Landene, unntatt Danmark og Norge, har imidlertid grenseverdier for anbefalt daglig inntak av PCB-forurenset mat.

Tributyltinn
Tributyltinn(TBT)- og trifenyltinnforbindelser (TFT) er tinnorganiske forbindelser som brukes som bunnstoff til båter for å hindre begroing av skroget. TBT/TFT tilføres miljøet ved gradvis utlekking fra bunnstoff på skipsskrog, samt ved utslipp fra bunnstoff i forbindelse med ulike dokkaktiviteter på skipsverft, eksempelvis sandblåsing og ny påføring av bunnstoff på skip.

Stoffene er klassifisert som miljøskadelige og er meget giftige for vannlevende organismer. Stoffene er også veldig giftige for varmblodige dyr. I tillegg kan de forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet fordi de er tungt nedbrytbare og hoper seg opp i organismen.

FNs maritime organisasjon IMO har vedtatt forbud mot bruk av tinnorganiske forbindelser fra år 2003. Fra år 2005 er det ikke tillatt å ha bunnstoff på båter, inneholdende tinnorganiske forbindelser. Tiltross for dette vil det skje en ytterligere spredning av disse miljøgiftene i naturen. Bakgrunnen for dette er at sedimenter på og omkring skipsverft langs hele kysten er forurenset med tinnorganiske forbindelser. Så lenge disse sedimentene ikke fjernes vil disse fortsatt være en kilde til fortsatt spredning av miljøgiftene. En rekke av landets skipsverft har ikke forsvarlig behandling av blåsesand fra virksomheten. Tinnorganiske forbindelser vil derfor fortsatt tilføres naturen.

Dioksiner
Polyklorerte dibenzo-p-dioksiner og polyklorerte dibenzofuraner eller dioksiner er et biprodukt av menneskapte termiske prosesser, det vil si forbrenningsprosesser der klor og karbon er tilstede. Branner, industriprosesser og forbrenningsanlegg er alle mulige kilder til dioksinutslipp. Forbindelsene er giftige, lite biologisk nedbrytbare og akkumuleres i næringskjeden. Eksponering av dioksiner kan føre til hudutslett og redusert immunforsvar hos mennesker og dyr. Langvarig eksponering har vist seg å kunne føre økt hyppighet av kreft. Det finnes ingen nedre grense for helseskader ved dioksinforurensing. Mennesker eksponeres hovedsakelig for dioksiner via fet fisk og meieriprodukter. Mange fjorder som er forurenset med dioksiner har derfor kostholdsrestriksjoner. Det er direkte helseskadelig å spise fisk eller krabbe som er forurenset med dioksiner. I enkelte områder er det også funnet dioksiner i morsmelk.

Norges Miljøvernforbund

Besøksadresse:
Ludeboden,
Skuteviksboder 24,
5035 Sandviken
Postadresse:
Postboks.593, 5806 Bergen

Kontaktinformasjon

Tel: 55 30 67 00
Faks: 55 30 67 01
Epost: nmf@nmf.no
Org.nr: 871 351 082
Kontonr: 3633 41 17116
fb_liten twitter_liten

Nyhetsbrev

Hold deg oppdatert på nyheter fra NMF.
Registrer deg med din e-postadresse:
Epost :
Liste :